Categories
Uncategorized

Heterotopi

Heterotopi, Vigelandmuseet, Norsk skulpturbiennale 2015. Foto: Christina Leithe Hansen

Foucault mener at vi i vår søken etter verifiserbar vitenskap, har avmystifisert mange rom. Vitenskapen har ikke bidratt til å utvide rommet, men har i stedet forminsket det. Hans påstand er at enkelte rom er særlig interessante fordi de viser seg å stå i relasjon med alle andre rom. Slike rom kaller han heterotopiske.

Installasjonen besto av fem store bronsespeil som hadde en klassisk rundbue som motiv. Rundbuen er et arkitektonisk element som finnes nærmest overalt i verden og er en grunnleggende bærende konstruksjon. Speilene speilet hverandre og skulpturene i salen i Vigelandmuset hvor Vigelands relieff Helvete og Kysset henger. Sentralt i helvete sitter en mannsfigur under en rundbueform omgitt av grusom lidelse på alle kanter. Speilene med sine åpninger i glass lagde en labyrint av åpninger blandet med menneskefigurer som både er levende og skulpturer. I likhet med mange av mine andre installasjoner var verket på samme tid tydelig avgrenset, men samtidig grenseløst og uten mål, som en fortelling uten et bestemt poeng, eller som en fortelling hvor meningen hele tiden forandres, forskyves og beveger seg.

På tross av at produksjonen av speilene innebærer et langvarig og fysisk hardt manuelt arbeide, er det endelige uttrykket i speilarbeidene nærmest blottet for menneskelige spor.

Men det er allikevel et menneskelig grep. Som Tor Ulven sier: «Det skal gi betrakteren en fornemmelse av å være et ureduserbart punkt. Og det er et punkt det er umulig å unnslippe. Men det skulle være deilig å slippe lyden av egne tanker, å slippe smerten ved den fysiske eksistensen og vissheten om at verden er meningsløs.»

Arbeidene er en fordypning i bruk av speilet som bærende figur og speilskulpturene er min manifestasjon av drømmen om å være fullkomment fri for følelser. Om å unnslippe tanken og heller være en eller annen bevisstløs ting.

Categories
Uncategorized

SKUESPILLSAMFUNNET

Guy Debord ga i 1967 ut boken La Société du spectacle og på norsk som Skuespillsamfunnet i 2009. Her presenteres det å leve i en moderne verden som et skuespill som alle er med på, hvor oppnåelsen av status og tingenes symbolverdi preger menneskenes handlingsmønster. Han beskriver et samfunn hvor den uoppnåelige jakten på objektenes ytre verdi gjennomsyrer tilværelsen, et samfunn hvor forholdet mellom original og kopi ikke lenger er relevant, og hvor en enhetlighet blir oppløst: ”Bildene, som har løsrevet seg fra ethvert aspekt av livet, smelter sammen i en felles strøm hvor livets enhet ikke lenger kan gjenopprettes” .Som en grunnleggende kapitalismekritiker, så Debord negativt på en slik utvikling som han mente allerede hadde trådt i kraft. På 1950-og 1960-tallet, da Debord skrev disse tekstene, var storbyfenomener som store reklameplakater, levende bilder i byrommet og merkevareeksponering naturlig nok nyere enn det er i dag. Likevel, siden digitaliseringen og de økende mulighetene for å reklamere i bybildet stadig utvikler seg, oppleves Debords tanker som tidløse siden de er like, om ikke mer, aktuelle i dag. Forbruket øker, markedskreftene får mer og mer makt, og vi omgir oss med utallige kanaler og skjermer. Også journalistikken er i ferd med å blande reklame inn i deres opplysningsoppgave gjennom sponsede artikler som skal framstå autentiske. De samfunnsmessige strukturene Debord pekte på for femti år siden har på ingen måte blitt borte med tiden.

Categories
Uncategorized

Trolldays and Trollnights

Trolldays and Trollnights

Jeg er her inne. Du kan ikke se meg. Jeg lager usynlige ting. De er laget av salt og speil og barn. Det er mørkt i rommet. Barna er i det mørke rommet. Og det er troll. Trollene er inni huler. Der du ikke kan se dem. Trollene tryller. Barna dør. Jeg skifter klær. Det er et skap. Det er et omkledningsrom. Det henger fine klær i rader. Det ligger skitne klær på gulvet. Det er skittent. Det er et lager. Det er en gammel butikk. De solgte røyk. Jeg blir svimmel. Jeg har tatt vitaminer. Jeg har tatt medisiner. Jeg må ta mer. Jeg må til legen. Jeg er syk. Jeg er skitten. Jeg kjøper nye klær. Jeg baker. Det er trolldeig. Det er trolldays and trollnights.

Skapelsesberetninger

Jeg må skrive. Jeg må tegne. Jeg må danse. Det bare kommer ut av kroppen min. Jeg må spy. Jeg må bare få det ut av kroppen min. Jeg må føde. Jeg må føde. Jeg må føde.

Barn. Som redder meg. Fordi jeg redder dem. Enkelt og vakkert. Som en møbiusknute.

Jeg blir kald på hendene. Da får jeg en hånd i hver hånd.

Rene barn. Rent sengetøy. Åh kan jeg lagre dem. De vokser. De blir voksne. Jeg blir gammel.

Men jeg ville det. 

Da jeg var barn lengtet jeg etter å bli gammel. Få sånne hender som mormor. Det er veldig kaldt på hendene nå.

Klumpen i magen er fortsatt inni. Stakkars barna.

De var der inne sammen med den.

Bua I (Omkledningsrom)

Du har ikke lagt merke til det. Eller du vet det er der. Et rom uten begynnelse eller slutt. Tomt og gjengrodd på samme tid. Som et 1800-tallsrom med gobeliner, gardiner, forheng, pidestaller og palmer. Gjengrodd. Eller kanskje bare et tomt lagerrom. 

Det gir jo ingen mening. Men jeg er der inne. Når du går forbi på gata høres skrittene dine. Og når du står utenfor og kysser den du elsker, så hører jeg hva hemmelighetene er.

Bua II (Salt kjempefitte)

Jeg sitter inne i bua. Jeg er her. Jeg eksploderer. Det er ikke mer plass. Trolldeigklumper henger, siger, renner, trykker seg inn i kroker. Trolldeigklumper henger på kjettingene. Til å sutte på. Salt til trøst. Håndtrykket til et barn. Røykmaskinen og lyset beveger seg til musikken. Speilene reflekterer lysene og blir borte i tåka. Det lukter bensin. Mel og salt. Jeg får ikke puste når ingen ser meg. Kvelende atmosfære her. Jeg sitter her inne. Du kan ikke se meg. Hodet sprenges.

Dans le Oblatbakerié

Jeg baker kjøtt. Jeg baker en mann. Jeg baker kjærlighet. Jeg baker uten kjærlighet. Jeg er lei av å bake. Jeg er trøtt. Armene sover. Nybakt blod. Jeg er negativ. 

Jeg skal tynge bøkene ned med ingenting.

Ingenting er ingenting

Nei. Ikke det. Barnet sier det. Igjen og igjen. Ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting er ingenting

Øyet ditt

-Vet du hva jeg drømte i natt?

-Nei

-Øyet ditt

Categories
Uncategorized

Retrospektiv

Categories
Uncategorized

8 lines

8 lines Høstutstillingen 2009 Foto: Runa Sandnes

8 Lines er en installasjon bestående av to frittstående speilflater, montert i grå stålrammer.

Speilflatene består av delvis glass, delvis speil.

Hvert speil har i utgangspunktet en enkel tegning, men stilt opp mot hverandre skaper de et komplekst bilde. 

Speilene er like, men de står speilvendt. Hvert speil er delt opp i åtte like store striper. Deretter er hver stripe delt i to, men med forskyvninger. Siden de er plassert speilvendt mot hverandre vil deler av speilstripene speile speil og deler av speilstripene speile bakgrunner. 

Denne “rytmen” som oppstår både mellom speilene og i stripene danner rytme og fasemodulasjon. Det repeterer omgivelsene i det uendelige.

“Some of the music places me in a constant state of unease with its continuous, relentless, insistent modulations. It forces me to follow its trajectories. It gains its power through the building of similarities, connecting them one after the other so that the process of adding produces a kind of layered rhythm: forward, forward, backward, forward.”

Richard Serra om Steve Reich, 2005

Tittelen henviser til et verk av Steve Reich (8 lines), men også til hvordan man kan bevege seg rundt og igjennom installasjonen, og de åtte stripene

8 lines Høstutstillingen 2009 Foto: Runa Sandnes
8 lines Høstutstillingen 2009 Foto: Runa Sandnes