RUNA SANDNES

I do not pursue any goal, no system, no tendency

I have no program, no style, no direction

I steer clear of definitions

I do not know what I want

I am inconsistent, non-committal, passive

I like the indefinite, the boundless, I like continuous uncertainty

Hera´s Palace 2020. Ila Pensjonat, Artists Studio, Oslo

MINNESTED FOR SNØEN

Mine verk kretser ofte omkring sommerfugleffekten som essensen av kaosteori; hvor mennesker og andre levende vesener er sammenvevd og koblet til naturen i et stort selvregulerende økologisk system. En liten endring ett sted kan føre til store endringer et annet sted. Jeg har i mange år hovedsakelig arbeidet med skulptur av bearbeidede speil hvor betrakteren kan se på verket, seg selv og omgivelsene samtidig og blir en del av et komplekst nettverk – et bilde på hvordan verden er sammenvevd. Til Skulpturtriennalen har jeg utarbeidet det stedsspesifikke verket Minnested for snøen med utgangspunkt i lokalhistorien til Ola Narr.

I den bratte skråninga opp fra gressplenen på Ola Narr sto i gamle dager en av Oslos over 350 hoppbakker. Den spilte en viktig rolle i lokalmiljøet på Tøyen, og hopprennene samlet store mengder tilskuere. I 1948 hadde det tradisjonelle 17. mai-hopprennet 50 000 tilskuere. I dag er det ikke lenger nok snø til at hoppbakkene kan brukes, og antallet hoppbakker i Oslo er redusert til tre. Man kan fortsatt se restene etter hoppbakken på Ola Narr. Hoppkanten som er laget av stein ligger bortgjemt mellom høyt gress og trær. Som et minne over historien, og som en konkret påminnelse om menneskeskapte klimaendringer som en av årsakene til at snøen er i ferd med å forsvinne, har jeg etablert et blomsterbed med hvite blomster der unnarennet lå. Blomsterskulpturen består av lokalt innsamlede hvite engplanter, som passer til de lokale insektene. Prestekrage, karve, gjeldkarve, hvitmaure og engsmelle.  Den er et flerårig prosjekt og vil videreutvikle seg til en blomstereng i løpet av påfølgende år. Skulpturen ble anlagt i vår og har allerede blomstret én gang i sommer.

Blomster gir oss en sanselig tilgang til minner. Når vi ikke husker hvordan normaltilstanden til naturen er, vil vi hele tiden flytte grensene for hva vi tillater at skjer med den. Verket Minnested for snøen setter søkelys på tapet som følger med den økende temperaturen. Snøen som er blitt borte er erstattet med en seng av hvite blomster, som på en grav.

Støttet av: Norsk kulturfond og Billedkunstnernes Vederlagsfond

Minnested for snøen. Høst. Foto: Runa Sandnes

Runa Sandnes’s works often relate to the butterfly effect, the main principle of chaos theory. The idea is that humans and other living beings are interwoven and connected to nature in a massive, self-regulating ecological system. A small change in one place can ultimately lead to huge changes somewhere else. Sandnes primarily makes sculptures with manipulated mirrors. We as viewers can see a work, see ourselves and the surroundings, and at the same time become part of a complex network: we become part of a picture of how the world is interwoven. For the Sculpture Triennial, she has developed a site-specific work that springs from the history of the area called Ola Narr at the north end of Tøyen Park. 

On the steep slope above Ola Narr’s grassy field, there used to be a ski jump – one of more than 350 that used to exist in Oslo. It played an important role in the Tøyen neighbourhood, attracting multitudes of spectators. In 1948, for the traditional ski jumping competition on Norway’s national holiday (17 May), 50,000 people were gathered here. Nowadays there is never enough snow for most of these old ski jumps, and their number has been reduced to three. You can still see traces of the ski jump at Ola Narr. The jump-off point, which is made of stone, lies hidden amongst tall grass and trees. As a memorial to this history, and as a concrete reminder of the climate changes caused by human activity as part of the reason why the snow is on the verge of disappearing, Sandnes has made a bed of white flowers there where the in-run used to be. This flower sculpture consists of locally-gathered meadow flowers suitable for the local insects: daisies, caraway, Pimpinella saxifrage, gallium and Silene vulgaris. It is a perennial project and will further develop into a flower meadow during the following year. The flower sculpture was planted this spring and has already bloomed once this summer.

Flowers give us sensory access to memories. Sandnes believes that when we do not remember the natural state of nature, we will always shift the boundaries for what we let happen to it. The work Minnested for snøen (Memorial Site for the Snow) focuses on what is lost due to increasing temperatures. The snow that has vanished is replaced with a bed of white flowers, as if on a grave.

Runa Sandnes (b. 1975, Oslo) lives and works in Oslo. She has a hovedfag (2nd degree level) from Oslo National Academy of the Arts (2002).

Supported by: Norwegian Cultural Fund and Visual Artist Fund, Norway

RETNINGSLINJER I SPEIL

Jeg arbeider i en minimalistisk tradisjon med materialet speil. Speilet reflekterer alt, gjengir virkeligheten interesseløst og presist. Jeg tegner bak speilet og i en tidkrevende prosess fjerner jeg deler av speilflaten med barbérblader, slik at det som står igjen er speil og glass i samme flate. Disse behandlete speilflatene tar jeg i bruk som arbeider i seg selv, setter sammen til tredimensjonale skulpturer og kombinerer i forskjellige installasjoner.

De geometriske konstruksjonene og det reduserte formspråket i installasjonene og skulpturene knytter an til modernisme og minimalisme, mens speileffektene trekker i helt andre retninger, som populærkultur og barokk, og ikke minst speilkabinetter og speillabyrinter av forskjellig slag. Historisk stammer speilkabinetter fra den barokke speilhallen i Versailles fra midten av 1600-tallet, der speilene skapte strålende effekter rundt viktige hendelser. Siden har speilkabinetter vært en populær attraksjon i fornøyelsesparker og tivolier. Denne forhistorien av «høy» og «lav» underholdning plasserer installasjonen i en uavklart tradisjon, og med en bevisst uavklart holdning til sin status som kunst.


Utstillingen “Retningslinjer i speil” tar utgangspunkt i Tøyen T-banestasjon på en romlig, formal og dekorativ måte. Ved hjelp av tegninger i speil som delvis tar opp i seg rommet og delvis henviser til andre rom og sammenhenger, søker Sandes å skape en estetisk opplevelse der betrakteren trekkes inn i bildet.
 
TWT befinner seg i en travel gjennomgang inn til Tøyen T-banestasjon. «Retningslinjer i speil» er først og fremst tenkt å fungere for passasjerer på vei ut og inn av T-banen. Tegningene speiler vinduene på den andre siden av passasjen, men har også referanser til andre bygninger og rom. Motivene veves inn i hverandre og fremstår som surrealistiske drømmeaktige rom og retninger.

MONUMENT FOR TOR ULVEN

Monument for Tor Ulven 2012. Dortmund Bodega, Oslo

Flere av arbeidene mine representerer en fordypning i Ulvens bruk av speilet som bærende figur. Som Ulven påpeker et sted, er det noe fastfrosset ved en speiling, som om man stoppes i en bevegelse ved å bli klar over seg selv, man blir et objekt. Tradisjonelt er speilet en erkjennelsesmetafor, men speilet representerer også en type tom uendelighet. Flere steder befinner Ulven seg i det sublimes register. Han forsøker å uttrykke det som ikke kan uttrykkes, å fremstille det som ikke kan fremstilles: Kan vi tenke oss virkeligheten helt uten et øye som ser den? Er det først med menneskets bevissthet om universet at det våkner opp til en bevissthet om seg selv? Steinen speiler seg gjennom oss. Men hva er speilet selv? Tomhet? Hva når bevisstheten opphører? Før og etter er det bare stein, men hva betyr det? Ulvens “utkast til et minnesmerke” får sitt tilsvar i “Monumentet over Tor Ulven”: Seks speil som speiler seg i hverandre i en lukket kube og ingenting annet. Dette kan tenkes, konsiperes som idé, men kan det fremstilles? Ja, det står foran oss. Men det kan ikke betraktes i sin egen væren. Det er et visuelt kunstverk som ikke kan ses. Så snart kuben gir rom for et blikk, ødelegges verket, det viser seg ikke lenger som seg selv. Denne måten å håndtere et eksistensielt paradoks på, ligger i forlengelsen av Ulvens tekst, og samtidig viser verket hvordan en ny kunstform gir nye muligheter.

Heterotopi

Foucault mener at vi i vår søken etter verifiserbar vitenskap, har avmystifisert mange rom. Vitenskapen har ikke bidratt til å utvide rommet, men har i stedet forminsket det. Hans påstand er at enkelte rom er særlig interessante fordi de viser seg å stå i relasjon med alle andre rom. Slike rom kaller han heterotopiske. Installasjonen […]

SKUESPILLSAMFUNNET

Guy Debord ga i 1967 ut boken La Société du spectacle og på norsk som Skuespillsamfunnet i 2009. Her presenteres det å leve i en moderne verden som et skuespill som alle er med på, hvor oppnåelsen av status og tingenes symbolverdi preger menneskenes handlingsmønster. Han beskriver et samfunn hvor den uoppnåelige jakten på objektenes […]

Trolldays and Trollnights

Trolldays and Trollnights Jeg er her inne. Du kan ikke se meg. Jeg lager usynlige ting. De er laget av salt og speil og barn. Det er mørkt i rommet. Barna er i det mørke rommet. Og det er troll. Trollene er inni huler. Der du ikke kan se dem. Trollene tryller. Barna dør. Jeg skifter […]

8 lines

8 Lines er en installasjon bestående av to frittstående speilflater, montert i grå stålrammer. Speilflatene består av delvis glass, delvis speil. Hvert speil har i utgangspunktet en enkel tegning, men stilt opp mot hverandre skaper de et komplekst bilde.  Speilene er like, men de står speilvendt. Hvert speil er delt opp i åtte like store […]


Follow My Blog

Get new content delivered directly to your inbox.