Heterotopi

Foucault mener at vi i vår søken etter verifiserbar vitenskap, har avmystifisert mange rom. Vitenskapen har ikke bidratt til å utvide rommet, men har i stedet forminsket det. Hans påstand er at enkelte rom er særlig interessante fordi de viser seg å stå i relasjon med alle andre rom. Slike rom kaller han heterotopiske.

Installasjonen besto av fem store bronsespeil som hadde en klassisk rundbue som motiv. Rundbuen er et arkitektonisk element som finnes nærmest overalt i verden og er en grunnleggende bærende konstruksjon. Speilene speilet hverandre og skulpturene i salen i Vigelandmuset hvor Vigelands relieff Helvete og Kysset henger. Sentralt i helvete sitter en mannsfigur under en rundbueform omgitt av grusom lidelse på alle kanter. Speilene med sine åpninger i glass lagde en labyrint av åpninger blandet med menneskefigurer som både er levende og skulpturer. I likhet med mange av mine andre installasjoner var verket på samme tid tydelig avgrenset, men samtidig grenseløst og uten mål, som en fortelling uten et bestemt poeng, eller som en fortelling hvor meningen hele tiden forandres, forskyves og beveger seg.

På tross av at produksjonen av speilene innebærer et langvarig og fysisk hardt manuelt arbeide, er det endelige uttrykket i speilarbeidene nærmest blottet for menneskelige spor.

Men det er allikevel et menneskelig grep. Som Tor Ulven sier: «Det skal gi betrakteren en fornemmelse av å være et ureduserbart punkt. Og det er et punkt det er umulig å unnslippe. Men det skulle være deilig å slippe lyden av egne tanker, å slippe smerten ved den fysiske eksistensen og vissheten om at verden er meningsløs.»

Arbeidene er en fordypning i bruk av speilet som bærende figur og speilskulpturene er min manifestasjon av drømmen om å være fullkomment fri for følelser. Om å unnslippe tanken og heller være en eller annen bevisstløs ting.